HØSTENS SKUFFELSER

Fotballferien er over, overgangsvinduet står på vidt gap. Alessio Cerci er tilbake i Italia. Lukas Podolski skal druse slagskudd i 500 km/t. Men før vi koser oss med alt dette, tittes det litt tilbake på en gjeng som ikke leverte varene høsten 2014.

Som Simen skrev i romjula bød høsten på begeistring og skuffelse. Begeistringen manifesterte seg i form av høstens lag. Jeg tar herved tak i skuffelse. Kjelsås egen prima punta har lånt meg publiseringsplattform og fotballhjerne i form av essensielle innspill. Resultatet er elleveren som har skuffet meg mest så langt sesongen 2014/15.

(4-4-2): Bardi; De Sciglio, Vidic, Lucarelli, Cole; Palacio, M’Vila, Hamsik, Gómez; Torres, Gómez

Begrunnelser ser du under.

KEEPER

1. FRANCESCO BARDI (Chievo)

Førstekeeper i U-21 EM i 2013 da Italia tapte finalen mot Spania. Ble da foretrukket foran Mattia Perin. Etter en god sesong for Livorno sendte Inter han til Verona for å bli enda bedre. syv tap på ni kamper. Rolando Maran fikk nok to kamper etter at han overtok og gav Albano Bizzarri (37) plassen. Argentineren som har varmet benken i Lazio og Genoa de seks siste sesongene. Bardi tar plassen med knapp margin foran Torinos Daniele Padelli

FORSVAR

2. MATTIA DE SCIGLIO (Milan)

Har ikke vært elendig, men jeg forventer langt mer. Skadet i desember, regner med at vi får se en helt annen De Sciglio utover våren.

5. NEMANJA VIDIC (Inter)

Landsmann Dejan Stankovic uttalte før sesongen at Vidic ville takle overgangen til Serie A så greit at han likegodt kunne spille med en sigarett i munnviken. Forårsaket straffe og ble utvist i serieåpningen mot Torino og det har i grunn bare gått nedover siden. Ikke vært på banen etter at Roberto Mancini overtok i november. Kanskje den største skuffelsen av dem alle.

4. ALESSANDRO LUCARELLI (Parma)

Hele Parma er i elendig forfatning. Så begredelig har det vært at jeg egentlig ikke ønsket å vie noen derfra oppmerksomhet. Det var til Simen fikk meg på bedre tanker. Lucarelli var sensasjonelt god forrige sesong. Tilsvarende elendig denne. Fylte 37 år i fjor sommer og ser ikke ut til å ha kommet seg etter bursdagsfeiringen ennå.

3. ASHLEY COLE (Roma)

Statistikken forteller at Roma har vunnet samtlige åtte kamper Cole har spilt. Da er det kanskje rart at han er på dette laget. Statistikken viser imidlertid også at Rudi Garcia ikke har brukt han mot Juventus, Sampdoria, Napoli, Inter og Milan. Det var nettopp slike kamper jeg, før sesongen, trodde han ble hentet for.

MIDTBANE

7. RODRIGO PALACIO (Inter)

Ja, Rodrigo er spiss, men nei, han har verken spilt eller sett ut som en til nå denne sesongen. Får dessuten kantrollen da han stort sett har virra jobba steinhardt ute ved krittet etter at Mancini tok over. Det tok 16 kamper før han scoret (dessverre for han kan ikke Inter spille mot Lazio hver runde). Når andre har skrevet det bedre er det bare å sitere. Med Simens ord; ”Husker at Palacio var alene med Neuer i VM-finalen, men lobbet utenfor. Siden har han vært en likblek stakkar”

8. YANN M’VILA (Inter)

Blir litt Inter-tungt det her, men ettersom jeg tippet dem på tredjeplass før sesongen er det også naturlig at skuffelsene er mange fra den kanten (11 plass). I tilfelle M’Vila må jeg ærlig innrømme at forventningen i stor grad baserte seg på ting jeg har lest og hørt samt at han gjorde en kanonjobb for meg på Football Manager 2013 (handheld-utgaven). Syv magre opptredener fra en spiller jeg forventet skulle ta langt mer plass enn som så.

7. MAREK HAMSIK (Napoli)

Da Rafa Benitez overtok Napoli i 2013 hadde Hamsik akkurat lagt bak seg sin beste av seks strålende sesonger i Serie A. På papiret er han nærmest den perfekte 10er i spanjolens 4-2-3-1, i praksis stokker det seg. Kanskje er det kapteinsansvaret på heltid som tynger slovaken, men han er simpelthen ikke matchavgjørende lenger. Det gjør vondt å se. Hamsik er en av mine desiderte favorittspillere og jeg savner dagene da han drev motstanderne til vanvidd. 

11. ALEJANDRO GÓMEZ (Atalanta)

Sommeren 2013 hadde Catania akkurat lagt bak seg en historisk god sesong, og blant de aller beste var den 1.65 høye argentinske (selvfølgelig) magikeren Alejandro Gómez. Etter alle dribleseriene var det opplagt at han ville forlate Sicilia. At valget falt på ukrainske Metalist Kharkiv (!) gjorde meg oppriktig trist og en anelse forbanna. Da Atalanta signeringen av Gomez i sommer tenkte jeg umiddelbart at her må større klubber ha sovet i timen, for dette er et varp. Foreløpig er det tydeligvis bare jeg som drømmer meg tilbake noen år, men det er heldigvis over en halv sesong igjen.  

ANGREP 
9. FERNANDO TORRES (Milan)

Det er skrevet mange og velvalgte ord om Torres de siste ukene. Blant de beste fra min gode kollega Petter Veland. Jeg nøyer meg derfor med det åpenbare. Milan ble ikke redningen. Ti kamper ett (dog fint) mål.

10. MARIO GÓMEZ (Fiorentina)

Jeg tippet han som Capocannoniere før sesongen. Klart jeg er skuffa etter ett mål på ti kamper. Det stikker allikevel litt i hjertet når jeg setter han opp på dette laget. Spesielt ettersom atter en skade holdt han på sidelinja fra midten av september til november. Det er imidlertid ikke til å komme fra at tanksenteren har sett ut som en rustholk.

MANAGER

ZDENEK ZEMAN (Cagliari)

Det var glimtvis veldig gøy med Zeman og Cagliari. Nærmere bestemt tre glimt. Mot Inter, Empoli og Napoli. To fattige seire på seksten forsøk kostet imidlertid tsjekkeren jobben. Høsten 2014 markerer etter alt å dømme nådestøtet for Zemanlandia. Trist men sant.

Så der, nå er gruffet ute. Vi ser fremover og gleder oss til at alle disse utover våren latterliggjør plassen på dette laget. Alle med unntak av Zdenek. Han tar seg en sigg, men vi heier på han like fullt.

Godt nytt år

-Espen